|
Skrevet av
Finn Geiran
 Grefsensetra,
eller bare «Setra», var gjennom lang tid et kjært sted for mange i vårt
distrikt, også for befolkningen i de nærmeste områdene omkring. Den lå
på venstre side et stykke oppe i Grefsenkollveien. Der «Setra» engang lå
er det nå bygget boligblokker i teglstein. Mange husker vel fremdeles
skiltet «God mat, øl og vin. Ikke på toppen, men fullt på høyden», en
erkjennelse som nok var ganske realistisk.
Huset var reist på tuftene av en husmannsplass under Østre Grefsen på
slutten av 1800-tallet og var opprinnelig bygget for gjestene til
Grefsen Vandcuranstalt. Det ble åpnet for alminnelig servering etter at
badet ble nedlagt. Med sin flotte utsikt over store deler av byen ble
«Setra» raskt et populært utfartssted. Spesielt på sommerstid var den
terrasserte hagen med småbord og kulørte lykter i trærne rammen om mangt
et svermeri, men også for mer fuktige sysler. Når man bestilte en øl fra
et av de nederste bordene i hagen, kom gjerne serveringsdamene med to øl
i samme slengen fordi det var så langt å gå!
Også inne var stemningen livat, der de svart- og hvitkledde
serveringsdamene pilte mellom bordene og sørget for at alle fikk sitt.
Stedet ble i mange år brukt til fester og arrangementer av alle slag for
ulike foreninger i området vårt. Selv fikk jeg sammen med flere andre
15-åringer mine første teoretiske innføringer i orienteringssportens
mysterier i et rom i 2. etasje, mens tobakksrøken og allsangen steg opp
fra lokalene under! Mine foreldre var nok ganske skeptiske til valg av
sted for innføringen i en idrett som de for øvrig satte stor pris på.
Grefsensetra ble nedlagt på begynnelsen av 1980-tallet, og en
nyttårsnatt noen år senere brant stedet ned. Det var synd. Huset hadde
sjel og kunne ha blitt et utmerket grendehus for beboerne i de nye
boligblokkene, selv om utsikten nok ikke lenger var den samme
storslagne.
Skrevet av
Roy Jacobsen
Det kjørte biler opp de bratte bakkene forbi huset. Om søndagene gikk
folk «på tur», menn med ryggsekker, nikkers og alpelue, de plystret,
mange av dem gikk med stokk. Kvinner i ballongbukser med strikk under
skoene, med skaut på hodet, de så ut som gardkjerringer, søndagstur het
det, oppover i åsen til
Trollvannet eller
Grefsenkollen eller enda
lenger, der det var hoppbakke og lange brygger utover i vannene bare til
det formål å stå på og øve seg i å fiske med flue. Folk satt rundt i
lyngen og ble brune av sola, de plukket bær og badet, eller bare gikk,
uten verken mål eller god lønn...
Midt i uka kunne Liljan finne på at de
skulle gå på Grefsensetra og drikke øl og mineralvann, sitte ute på
hvite trestoler sammen med store flokker av støyende ungdom som trakk
hit etter arbeidstid for å fylle den store hagen under de fargeglade
lyspærene som blinket i den varme mørke sommernatta - mørke
sommernetter, det var utrolig. Døgnet og gjøremålene var ikke fastlagt
her i byen, man jobbet fra sju til fem, deretter fikk man et innfall,
sto opp og fulgte det...
 Skrevet av Per-Erling Johnsen. Fortalt av Rolf Johannessen (1908-2000).
Vi gutta i gata vanka på Grefsensetra i fra 1932 til 1936. Vi var
stort sett en «blakkmannsgjeng». Vi kjøpte et par flasker øl, som en
fem-seks mann satt med hele kvelden. Det var ikke rare sakene. Men det
hendte at en av gutta en gang i mellom hadde til ei flaske vin. Men det
var ikke ofte. Restauratør Kristiansen sa til oss: «Det er ikke så mye
penger å tjene på dere, gutter. Men det er aldri noe bråk med dere. Og
gutter drar jenter, og jenter drar gutter hit. På den måten går hjulet
rundt, så dere gjør nytte for dere.» Fire dager i uka i fire år var vi
der, og til og med to julekvelder blei vi invitert. Kristiansen hadde
forresten en utkaster, Batling Simon, som i sin tid hadde vært
sparringpartner for
Otto von Porat.
Vi gikk den gangen fra Hasleveien og opp til Grefsensetra og hjem
igjen utpå natta. Hvor lang tid det tok oss har jeg aldri tenkt over.
For du veit, vi hadde jo jentene å følge hjem, så det gikk ikke så lite
tid til det også. Det var forresten på dans på Grefsensetra jeg traff'a
Berit, hu som blei kona mi. Både Berit og jeg vanka der, så det blei til
at jeg fulgte'a hjem. Det utvikla seg stille og rolig, vi hadde jo
skauen å kline i...
|
